Kidnappede sliter med grusomme minner

Borgerkrigen i Nord-Uganda må ikke glemmes. Barna måtte se foreldre og søsken bli lemlestet og drept. Møt fire som ble kidnappet og slapp unna Joseph Konys skrekkvelde med livet i behold.

Grace (27)

Kommandanten tvang Grace og tre andre jenter til å slå sin onkel til det ikke var en skinnfille igjen på kroppen hans. Så ble småjentene beordret til å drepe det lemlestede mennesket.

– Hvorfor vil dere drepe meg og mine døtre? Det var de siste ordene Grace hørte fra onkelens munn. Så måtte hun koke og spise restene av onkelen. Grace og onkelen ble ofre for terroren til Herrens motstandshær (Lords Resistance Army).

Fødte tre barn. Hun overlevde åtte år i fangenskap etter at hun ble kidnappet bare 10 år gammel. I jungelen fødte tenåringen tre barn. Det ene barnet døde, de to andre går på skole. Tenåringen var kommandantens eiendom.

– Mitt ønske til verden er – hjelp meg og mine barn. Takk for at dere ville snakke med meg, det er en hjelp å åpne seg, sier hun og må la tårene komme. Så ber hun om forståelse for at hun ikke orker fortelle mer og forsvinner inn i landsbyvrimmelen.

Hennes far og fem brødre ble drept av LRA, og moren døde kort tid etter at Grace ble satt fri. Det er et lyspunkt i all elendigheten at hun ikke ble HIV-smittet i bushen. Grace vendte tilbake til onkelens familie med to småbarn etter krigen, men ble jaget vekk. Hun er nå gift og har to barn med sin nye mann.

Samuel Omara (15)

Samuel Omara bærer på tunge minner, men han lar ikke minnene knuse drømmen om å bli ingeniør eller lege.

Gutten ble bortført to ganger da han var fem år gammel. Soldatene svidde av huset deres, og bortførte alle. Barna måtte bære altfor store bører. De små fikk valget mellom å gå eller bli drept.

– Jeg orket ikke å drepe noen, forteller han. Kommandanten slapp ham løs og Samuel gikk i to døgn alene gjennom bushen tilbake til landsbyen sin.

Men en natt, to uker seinere kom soldatene tilbake og tok med seg Samuel. Han var gutt så han kunne brukes til noe, sa soldatene som litt etter drepte faren hans. Moren hans som var gravid i åttende måned, ble torturert fordi hun ikke gikk fort nok.

Orker ikke kjøtt. – En dag fikk jeg ordre om kutte brystene og ørene av en kvinne og deretter spise kjøttet, sier han. I dag orker ikke 15-åringen smaken av kjøtt. Gruppen deres ble sporet opp av den ugandiske regjeringshæren. – Gud var med meg, sier tenåringen som kom til en flyktningleir der han fant igjen søsteren.

I dag går Samuel på skole og bor sammen med moren. Hun er mentalt ødelagt. Skolearbeid og terapi har befridd ham fra noen av marerittene etter fangenskapet.

– Det er mange andre barn som trenger å komme på skole. Hjelp dem, ber den voksne 15-åringen.

Dillis Ajwang (15)

Dillis Ajwang var bare syv år da LRA-soldatene en kveld omringet huset deres. Faren nektet å komme ut. Soldatene tente på huset og faren omkom i flammene.

Soldatene ville så tvinge broren hennes til å drepe en gammel mann, da skulle han få gå fri. Men broren sa nei og ble drept mens den gamle ble løslatt.

Dillis mor bar på en liten baby, men det irriterte soldatene at barnet gråt. De tok barnet og knuste hodet mot et tre. Moren hylte og da drepte de også henne. Vesle Dillis måtte holde munn og late som om ikke så noe. – Vi gikk lenge uten mat og vann, og soldatene slo i hjel de som ikke orket mer, forteller Dillis.

Sydde igjen munnen. Et sted stilte LRA-soldatene barna på geledd og spurte om noen likte å le eller likte å smile. De som smilte fikk leppene skåret vekk, mens de som likte å le fikk sydd igjen munnen.

– Jeg løp til kommandanten og la meg foran føttene hans og spurte: – Hva er galt med meg? Kommandanten ble overrasket og svarte at hun var en «flink jente». Så ga han Dillis mat, og ba henne løpe sin vei.

Nå går tenåringen på skole, og hun har fått hjelp til å sette i stand huset i landsbyen sin. De to ukene i fangenskap hos opprørerne har satt merker som aldri forsvinner, men Dillis vil fullføre skolen og bli lege. – Da kan jeg hjelpe andre mennesker.

David Otim (18)

David Otim var bare 10 år da han ble tatt til fange.

– Vi ble bundet sammen med et langt rep, og kunne gå i dager og uker uten mat. Vi samlet vann fra løvet på trærne. Barna ble sendt inn i landsbyene for å stjele mat til soldatene, forteller Otim med en skremmende ro i stemmen.

– Vi sov nakne på bakken om natten, og neste måtte barna bære digre bører med mat og ammunisjon. En dag ble gruppen angrepet av et helikopter fra den ugandiske hæren, og noen i gruppen ble drept. Da forlangte soldatene at vi skulle spise noen av de døde, forteller David.

Barn drepte barn. Barna som prøvde å rømme, ble hengt opp i et tre og de andre barna ble tvunget til å drepe dem. Lykken for David var at regjeringssoldater fant gruppen, og tok barna med til en militærleir. De synlige minnene fra fangenskapet er skuddsår i ryggen og en skamfert fot, det enkleste å bære med videre.

– Skolen er eneste håpet mitt for fremtiden, svarer 18-åringen.

Hjelp fra utlandet helt avgjørende


Jane Ekayu leder organisasjonen Children of Peace Uganda (CPU) som igjen samhandler med Adina Stiftelsen i arbeidet med å rehabilitere barna som ble kidnappet. I terapien brukes lek, rollespill, normal skolegang og sosialt samkvem med funksjonshemmede.

– Vi forklarer barna hvorfor det er viktig å legge fortiden bak seg, at deres sinn ikke skal være fylt av hat rettet mot noen de likevel ikke kan stille til ansvar. Vi lærer dem om det virkelige Uganda. Det samfunn de fikk oppleve i barndommen handlet bare om krig, drap og lemlestelse. Men nasjonen må aldri glemme den nære fortid, sier sosialarbeideren.

Barn nye ofre. Det er usikre tall for hvor mange barn og voksne som ble bortført av Joseph Kony og Herrens motstandsarmé under borgerkrigen. Offisielle tall sier ca. 75.000. Regjeringen i Kampala benekter ikke det som har skjedd i de nordligste provinsene, men det fattige og korrupte landet mangler midler til hjelpearbeidet. – Derfor er utenlandsk hjelp helt avgjørende, sier Jane.

CPU-lederen ser at barn født i bushen med LRA-soldater til fedre har det svært ille. De uskyldige barna vekker minner om de grusomheter mange familier opplevde.

Alle er viktige. Når ungdommene samles, er den faste appellen fra Jane:

– Dere skal si til dere selv – Jeg er viktig! Jeg er viktig!

Og Jane spør: – Hvorfor?

De unge svarer: – Vi fremtidens generasjoner i Uganda. Alle er viktige!