Fysioterapeut på grove dekk i bushen

Motorsykkel med grove dekk er supereffektivt redskap når våre fysioterapeuter skal besøke pasienter i de veiløse landsbyene som ligger flere kilometer unna hovedveiene.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

 

Turen går på gode og til tider støvete veier.Turen går på gode og til tider støvete veier.


Fysioterapeut Emuro Lamech gjør seg klar til enda en tur i felten. Det er allerede 25 varmegrader i skyggen, men regelverket vårt sier at motorsyklisten skal iføre seg hjelm og den posete «vernedresssen». Han skal ut til landsbyer der troen på heksenes kraft er foruroligende sterk, og denne kraft er for mange foreldre selve forklaringen på at deres barn er født funksjonshemmet.

Bakpå bagasjebrettet spenner Lamech fast matten som skal brukes til treningen, samt en del andre enkle apparater – som en fargerik, liten kuleramme. Nå venter en timelang kjøretur i tett, stinkende bytrafikk inne i Lira by – og gjennom mer folketomme men frodige grønne trakter.

Tett oppfølging i hjemmet er et viktig element Adina Stiftelsens helhetsfilosofi. Hjemmebesøkene gir god kontakt med foreldrene i en rolig atmosfære. Treningen kan legges opp i pakt med de muligheter familien rår over. Det er blitt en «snakkis» at Adinas medarbeidere engasjerer seg så mye ute i familiene, og familiegruppene er blitt vår forlengede arm ut i bushen.

Og fysioterapeuten vet at dersom ikke behandlingen som startet på senteret i Lira blir fulgt opp hjemme, kan barna fort rykke tilbake til start. Derfor er det maktpåliggende for oss å vise resultat gjennom barnas fremgang. Endret syn på funksjonshemmede, er en viktig del av moderniseringen av det sivile ugandiske samfunn.

Turen med Lamech går midt regntiden. Tropisk styrtregn farer ille med veiene, men pasientene fra Lira Rehabilitation Centre skal følges opp. Motocross-sykkelen er derfor et ideelt fremkomstmiddel i bushen. Fysioterapeuten snor seg elegant over grøftene, langs etter restene av en vei før han forsvinner inn i det grønne med mannshøyt siv på begge sider.

Vel hjemme igjen skrives rapporten, kanskje om gledelig fremgang – eller om urovekkende svikt i oppfølgingen hjemme. Målet er alltid at gutten eller jenta skal stå på egne bein, men veien dit kan være kronglete på mer enn en måte.