Måned: desember2021

AFU Bakgrunn

Lagt ut på av nettnor_da
Lira Rehabilitation Centre drives av Adina Foundation Uganda med tett oppfølging fra Adina Stiftelsen Norge. Vi gir funksjonshemmede barn og barnesoldater et tilbud som er unikt i denne regionen i Nord-Uganda.

Vi legger vekt på følgende: Rehabilitering, reintegrering, utdanning, barnevern, organisasjonsutvikling og sosial læring. Resultater og tilbakemeldinger fra foreldrene de første driftsårene viser at vi er på rett kurs.

LOKALT ANSATTE. Alle ansatte i Adina Foundation Uganda er lokalt ansatte med høy kompetanse innenfor sine fagfelt. I tillegg er de lokale lederne der barna kommer fra veldig involvert i prosjektet. De har besøkt senteret flere ganger, deltatt i opplæringen av foreldrene, og de hjelper til med å informere foreldrene underveis. Dette er viktig. Uten engasjement og støtte fra lokale ledere, er det vanskelig å skape en varig holdningsendring i samfunnet. I tillegg er det et spørsmål om tillit – titusener av barn er blitt bortført av LRA i Nord-Uganda i årene med borgerkrig. I tillegg forsvinner barn som blir ofret eller lemlestet. Foreldre er derfor, med rette, skeptiske til ukjente mennesker.

HELHETLIG BEHANDLING. De første 20 barna kom til oss i februar 2010. I år er rundt 75 funksjonshemmede barn er innom senteret. De kommer fra to kommuner i Lira District (fylke). Barna tilbys et helhetlig behandlingstilbud bestående av fysioterapi, operasjoner, undervisning, psykososial trening og støtte, samt mye sang, dans og lek. I tråd med dette har Stiftelsen medvirket til å gjøre flere av distriktets skoler tilgjengelige for rullestolbrukere.

KREVENDE MOTTO. Etter tre måneder på senteret reiser barna hjem. Der venter foreldre/foresatte som er blitt kurset og organisert i støttegrupper. Sammen med våre sosialarbeidere har de snakket mye om utfordringene rundt det å ha et funksjonshemmet barn, og om barnas videre muligheter. Mottoet er ”Disability is not Inability”. Fysioterapeutene har lært foreldrene øvelser de kan utføre med barna for å fortsette deres fremgang. Vår økonomiansvarlige i Lira har gitt foreldrene innføring i enkle prinsipper for forretningsdrift siden de nå får muligheten til å starte enkle inntektsbringende aktiviteter basert på mikrofinansprinsippet. Forutsetningen for dette er imidlertid at foreldrene forplikter seg til å la sine funksjonshemmede barn gå på skole og delta i samfunnslivet. Foreldrene må også delta i støttegruppene som er opprettet.

SOSIAL LÆRING. Foreldrene uttrykker stor takknemlighet for mulighetene de har fått og fremgangen de ser hos barna, samtidig som våre medarbeidere ser at barnas status i familiene endres. Mange foreldre har levd med en stor sorg fordi de vet at de har vanskjøttet sine barn. De har hatt lite mat, de svakeste har ikke fått det de trengte og familiene har måttet klare seg under svært vanskelige forhold. Dette har ført til at de ved enkelte korsveier har måttet gjøre noen vonde valg. Men som en far uttrykte det: » Det er litt rart. Det barnet vi trodde skulle være en belastning for oss hele livet – er nå blitt den som hjelper familien. Tusen takk Adina Foundation.» Foreldrene oppdager etter hvert at når mange går sammen og danner interessegrupper, styrker dette de involverte familienes posisjon i lokalsamfunnet. Slik blir vårt engasjement også verdifull for sosial læring.

SAMHANDLING. Hjelp-til-selvhjelp-prinsippet er Adinas rettesnor i vår samhandling med familiene. Vi mener vi er på god vei til å nå målene som er å gi barn og unge et startgrunnlag som setter dem i stand til å bedre sine levekår. Samtidig gir vi deres familier et nytt fundament, så sant de evner å forvalter de nye muligheter som nå åpner seg gjennom vårt Piggery Project.

Stiftelsen er hele veien svært bevisst på å bygge opp et lokalt nettverk gjennom en konstruktiv dialog med distriktets myndigheter og institusjoner. Dermed overføres og ivaretas relevant kompetanse på dette feltet slik at Lira Rehabilitation Centre etterhvert vil kunne drives av og med lokale krefter og finansiering gjennom Adina Foundation Uganda.

BORGERKRIGENS OFRE. Vi har dekning for å hevde at vi er på vei mot målene når senteret på to år har behandlet over 180 barn. Innen 2019 skal vi ha hjulpet minst 600 barn. Vi tar hånd om en gruppe som er blitt avskrevet fra samfunnet. Funksjonshemmede barn befinner tradisjonelt nederst på rangstigen i det ugandiske samfunn. Det er fantastisk å være vitne til forvandligen som skjer med dem under oppholdet på senteret. Gjennom intensiv fysioterapi har flere lært seg å gå. Barn som var ustø på grunn av diverse muskelproblemer, løper rundt som om de aldri har gjort annet. Gjennom gode samarbeidspartnere i Uganda har noen fått utført enkle operasjoner.

Med støtte fra lokalsamfunnet og AFU klarte Bogi å komme seg på beina igjen

Lagt ut på av nettnor_da

Det er viktig å ha folk rundt som hjelper deg opp igjen når du har falt – dette erfarte Bogi i landsbyen sin tidligere i år og gjorde til at hun kom seg til LRC.

(Bogi t.v. på LRC)

Et samfunn er viktig på mer enn én måte. Det kan ta imot deg når du faller – og er der for å hjelpe deg på beina igjen. Adina Foundation Uganda (AFU) jobber med lokalsamfunn og har gjort det i over 10 år. Målet med grasrotarbeid i Nord Uganda er ikke bare å forstå lokale behov. Det endelige målet er gode partnerskap. Når lokalsamfunn ser på AFU som en ressurs og en partner de kan samarbeide med for å løse lokale utfordringer, kan store og svært positive endringer skje.

Møt Bogi. Hun er 13 år og kommer fra Ayer i Kole fylke, ikke langt fra Lira der AFU holder til. I fjor falt Bogi – og trengte hjelp. Såret hun fikk i venstre ben ble etterhvert infisert og så alvorlig at hun ikke kunne gå – et 30 cm langt stykke hvitt bein stakk ut av leggen hennes, og det ble verre. Osteomyelitt gjør dette, og ubehandlet vil det føre til fysisk funksjonsnedsettelse, lammelse og død.

Bogi er foreldreløs, og selv om hennes syv søsken og andre i deres lokalmiljø prøvde å hjelpe henne som best de kunne, forverret tilstanden hennes seg. Bønner og lokale remedier bremset ikke den negative utviklingen. Heldigvis er AFUs nettverk i området der hun bor, og hennes nærmeste fikk beskjed om å ta Bogi med til AFUs Lira Rehabilitation Center (LRC) umiddelbart. Bogi ble innlagt og korrigerende kirurgi ble tilrettelagt for henne. Etter måneder med fysioterapi og trening hos LRC etter operasjonen er Bogi mye bedre og kan gå igjen. Hun får også psykososial terapi og nyter godt av undervisningen og sosialt samvær med de andre barna på senteret.

Under hele oppholdet på LRC har Bogis søsken og lokalsamfunn fulgt henne opp. De har bidratt sterkt til at hun klarte å reise seg igjen. Når hun nå snart kan forlate LRC, er de opptatt at hun må få ta del i yrkesopplæringen AFU tilbyr. Nå vurderer Bogi, flokken hennes og AFU alternative kurs hun kan ta når koronarestriksjonene er opphevet og skolene kan begynne igjen – noe Bogi, laget hennes og AFU er svært fornøyd med.

Bogis livssituasjon ble sterkt forbedret gjennom AFUs intervensjon og tiden hun fikk hos LRC, men det var hennes lokalsamfunn og AFUs grasrotnettverk som sørget for at Bogi fikk behandling. Bogi falt, men hun er oppe igjen og alle er positive og spente på hva fremtiden hennes vil bringe.

Bygger nytt og spesialinnredet senter i Uganda

Lagt ut på av nettnor_da

Byggearbeidene er godt i gang på det som skal bli ett nytt og moderne rehabiliteringssenter i Lira. Adina Foundation Uganda blir herre i eget hus etter 10 års sammenhengende virke i Uganda.

Nybyggene er fullfinansiert med midler fra ulike private givere som har aktiviteter i flere afrikanske land. Dette er en flott attest til våre medarbeidere og en solid anerkjennelse fra utenforstående. Og nyttigere jubileumsgave er det vanskelig å ønske seg. Kostnadene er estimert til 180.000 dollar, ca. 1,9 millioner kroner etter dagens kurs.

Byggearbeidene er godt i gang i Lira.Byggearbeidene er godt i gang i Lira.

Det ligger mye faglig kompetanse i bunn for dette byggeprosjektet som skal bli det nye Lira Rehabilitation Centre (LRC). Bygningene innredes i pakt med planer som er utformet i samarbeid mellom arkitekt og dem som skal bruke anlegget. AFU eier tomten der man tidligere drev grisefarm og åkerbruk. Noe av den gamle og meget solide bygningsmassen vil få nytt liv mens andre deler er revet ned til fundamentet før nye vegger mures.

Fysioterapidelen får til rådighet 140 kvadratmeter til apparater, ribbevegger og benker, og alt blir lagt opp slik fysioterapeutene mener det vil fungere best for dem og for barna som skal rehabiliteres. Denne delen får i tillegg kontor, to toaletter, et rom for sykepleier og et eget venterom. Pasientenes integritet blir ivaretatt på en god måte.

Det nye senteret til AFU er tegnet av en lokal arkitekt.

Barna som kommer til LRC skal ikke miste undervisning og i skolebygget legges det opp til to klasserom. Her blir det også kontorplasser til to sosialarbeidere og to lærere. Moderne fasiliteter vil gjøre LRC til en attraktiv arbeidsplass, og det er et overordnet mål i Adina Stiftelsens bistandsfilosofi at det skal være kvalitet på undervisningen.

Våre sosialarbeidere får også bedre arbeidsforhold. De har en viktig jobb å gjøre med barna på senteret, og de er viktige bindeledd mellom AFU og oppfølging av aktiviteter og ute i landsbyene.

Sovesalene er tegnet for i utgangspunktet å ha plass til 40 barn, men kapasiteten kan enkelt utvides til 50 barn. Dette blir i så fall en dobling av kapasiteten i forhold til dagens anlegg.

To ideelle europeiske organisasjoner har funnet hverandre og jobber mot et felles mål, et bedre liv for en svært utsatt gruppe i Uganda.

Faren sykler flere mil for gi sønnen behandling på Lira RehabFaren sykler flere mil for gi sønnen behandling på Lira Rehab

I landsbyene registrerer vi et endret syn på vold i familiene. Når noen overskrider grensene, blir de snakket til rette av landsbyens egne. Våre folk noterer også økende interesse fra voksne for å lære å regne og lese, og det konkurreres nå iherdig på sparing landsbyene i mellom. Flere innser at det er smart å tenke fremover med tanke på grisehold eller birøkt, og kvinner involveres sterkere og håndterer finansene i familier og sparekasser.

Parallelt med dette skolerer vi de voksne i lesing og regning. Vi prøver å lære dem å drive butikk slik at farmerne ikke skal bli lurt når de skal selge varene og handle fôr. I voksenopplæringen inngår også samtaler om AIDS, familievold og barnas rettigheter.

Uganda nærmer seg raskt 38 mill. innbyggere, den nest raskeste befolkningsvekst i verden. 38 prosent av alle barn er kronisk underernært/feilernært. Bedre mat og sikrere matforsyning vil gi en enorm helsegevinst.

70 prosent av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt i jordbruket. Jordbruket står for over 20 prosent av Ugandas BNP, men mye går tapt fordi avlingene ikke blir tatt skikkelig vare på. Matmangel og feilernæring er et så alvorlig problem at landets myndigheter helt opp til presidentnivå engasjerer seg. Adina Farm har etablert et godt samarbeid med lokale landbruksyndigheter.

Når fysioterapidelen, klasserommene og sovesalen er ferdigstilt, starter arbeidet med å bygge et moderne kjøkken. Utearealene vil gi oss armslag til lek og uteaktiviteter som er viktige elementer i våre rehabiliteringsopplegg. Lagerhuset til det som en gang var Adina Farm, skal gjøres om til en behandlingsklinikk og et enkelt apotek. Og den gamle administrative blokken til farmen med tre romslige rom, skal pusses opp for bruk av LRC sitt administrativt avdeling. Sam Atul er styreleder i AFU.Sam Atul er styreleder i AFU.

– Byggearbeidene blir selvsagt påvirket av de midlertidige korona-reglene som hele det ugandiske samfunn må innrette seg etter. Dette gjelder også aktivitetene vi har på vårt nåværende senter i Lira, opplyser styreleder i AFU, Sam Atul.

– Den 1. april ble alle bedrifter og organisasjoner – utenom de med viktige roller, stengt i 14 dager for å bekjempe spredning av korona-viruset, og dette inkluderer byggearbeidene på det nye senteret vårt. Vi venter og håper at vi kan begynne opp igjen snart, sier styrelederen.

Teatergruppe og sparekasse i Toms landsby

Lagt ut på av nettnor_da
Tom Ongom er en av våre dyktigste «påvirkningsagenter». Han overbeviser folk om at det er best å bygge på Adinas helhetstanke når landsbyens deres skal moderniseres.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

 

Tom er 42 år gammel og far til åtte. Han kom i kontakt med senteret vårt i Lira da sønnen Emmanuel fikk behandling hos oss. I dag er Emmanuel en fullt førlig ungdom på 16 år og satser på yrkesskole med bygg og konstruksjon som fag. Foreldrene var i sin tid bekymret for sønnen, ville han kunne bli gift når han var å regne som funksjonshemmet, hvordan ville en kvinne se på ham?

Tom utstråler naturlig autoritet, og er frivillig koordinator for landsbyens familiegruppe. Han engasjerer seg fordi han vil betale tilbake det Adina har gitt ham i form av en friskmeldt sønn. Landsbyen teller 35 husstander, og det bor 15 funksjonshemmede barn her. Sammen med våre folk forklarer Tom for innbyggerne at barn som sliter med et handikap både kan og skal hjelpes. Toms egen sønn er blitt en rollemodell i en kultur der eksempelets makt er stor.

Tom og konen Lucy vil at alle barna skal gå på skole og begge står på for å skaffe nok skolepenger. De høster fra et mangfoldig åkerland, fra 12 bikuber og har fisk i et par dammer like utenfor landsbyen. Foreldrene jobber hardt, men ser ikke for seg barna som arbeidskraft på familiegården. Barna hjelper til, men de skal ikke være gratis arbeidskraft for familien. – Skikkelig utdannelse gir større muligheter for godt arbeid, mener familiefaren.

Våre feltarbeidere er ofte på besøk i denne familiegruppen, og de ser at Toms landsby er blitt et solid eksempel på at Adina Stiftelsens helhetstanke gir resultat i form av både bedre samhandling, adferd og forståelse av det storsamfunn landsbyen er en del av.

Det er startet en teatergruppe som lager og fremfører egne skuespill der temaet er gode og mindre gode sider ved livet i landsbyen. Den meget kreative gruppen har det artig sammen og underholder innbyggerne. Likhetstrekkene med et norsk bygdelag er slående.

Landsbyen har opprettet en egen sparekasse der bøndene kan låne til for eksempel frø. Ifølge Tom er det ikke problemer med tilbakebetaling av lånene. Men ingen får låne penger hvis de ikke har en plan for pengebruken og tilbakebetalingen, og låntakerne blir grundig utspurt før felleskassen åpner for lån.

12-åring tar ansvar for sin syke venninne

Lagt ut på av nettnor_da
To småjenter slippes inn gjennom porten på senteret vårt i Lira. Den største ber forsiktig om hjelp til den minste, og våre folk får høre enda en dramatisk beretning.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

 

De to er også skolevenninner. Den eldste av dem er 12 år og hun som trenger hjelp er10 år. Fysioterapeut Emoru Lamech spør forsiktig etter veslejentas foreldre. Venninnen fører ordet og forklarer at 10-åringen i realiteten er foreldreløs, det vil si de gir blaffen i barnet sitt på grunn av skaden.

Jenta har fått en stygg infeksjon i foten, og på grunn av denne skaden er foreldrene mest innstilt å bare la jenta dø. Lamech forklarer at bakteriene etter hvert vil spise seg inn mot beinet og svekke hele leggen hvis hun ikke kommer til behandling ganske omgående.

Eneste slektning som venninnen kjenner til, er en gammel farfar i en annen by. Han er i praksis ute av stand til hjelpe barnebarnet. Og derfor fant den oppvakte 12-åringen ut at Lira Rehabilitation Centre var et sted å spørre etter mulig hjelp.

De to nabojentene er to av mange som kommer til senteret på dagene når man tar imot dagpasienter. Systemet er slik at de som har råd betaler for seg, resten behandles mer eller mindre gratis. I denne jevne strøm av besøkende møter vi Joyce (34). Og brått blir bildet av omsorg snudd på hodet. Moren Debril følger henne til hver eneste behandling.

To ideelle europeiske organisasjoner har funnet hverandre og jobber mot et felles mål, et bedre liv for en svært utsatt gruppe i Uganda.

Faren sykler flere mil for gi sønnen behandling på Lira RehabFaren sykler flere mil for gi sønnen behandling på Lira Rehab

I landsbyene registrerer vi et endret syn på vold i familiene. Når noen overskrider grensene, blir de snakket til rette av landsbyens egne. Våre folk noterer også økende interesse fra voksne for å lære å regne og lese, og det konkurreres nå iherdig på sparing landsbyene i mellom. Flere innser at det er smart å tenke fremover med tanke på grisehold eller birøkt, og kvinner involveres sterkere og håndterer finansene i familier og sparekasser.

Parallelt med dette skolerer vi de voksne i lesing og regning. Vi prøver å lære dem å drive butikk slik at farmerne ikke skal bli lurt når de skal selge varene og handle fôr. I voksenopplæringen inngår også samtaler om AIDS, familievold og barnas rettigheter.

Uganda nærmer seg raskt 38 mill. innbyggere, den nest raskeste befolkningsvekst i verden. 38 prosent av alle barn er kronisk underernært/feilernært. Bedre mat og sikrere matforsyning vil gi en enorm helsegevinst.

70 prosent av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt i jordbruket. Jordbruket står for over 20 prosent av Ugandas BNP, men mye går tapt fordi avlingene ikke blir tatt skikkelig vare på. Matmangel og feilernæring er et så alvorlig problem at landets myndigheter helt opp til presidentnivå engasjerer seg. Adina Farm har etablert et godt samarbeid med lokale landbruksyndigheter.

– Nå kan hun løfte nakken, forklarer han og ser ned på et par runde barneøyne som følger med raslingen fra kulerammen. Mamma Barbara smiler og ser at datterens muskler styrkes for hver måned. Snart kan Gracius ta sine første steg.

Stikker av fra sine funksjonshemmede barn

Lagt ut på av nettnor_da
Faren ville ikke vite av sitt funksjonshemmede barn og dro sin vei. Moren nekter å gi opp lille Joseph som hun fødte da hun var 16 år gammel. Hjelp fra Adina er avgjørende.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

 

En dag i uken reiser Gloria – en av våre fysioterapeuter, til Oguro, en god halvtimes kjøretur unna senteret vårt i Lira. Pickupen er lastet med ulike remedier som trengs til trening og undersøkelser. Adina Stiftelsen låner et lite kontor helt gratis i en stor regional klinikk. Ledelsen vet at folk i traktene rundt klinikken er lutfattige og ikke kan betale verken for behandling eller en reise til Lira.

Vesle Joseph (2) er dagens første pasient. Moren er ganske flink til å følge treningsprogrammet som Gloria har lagt opp. Fysioterapeuten ser betydelig fremgang når hun bøyer på barnets armer og bein. Joseph strekker seg når moren rasler med en kuleramme, og han sperrer opp øynene når Gloria knipser med fingrene. Oppløftende!
Ute i den trange korridoren venter ledsagende mødre og bestemødre med barn på fang, noen i fargerike kjoler, andre går i sandaler så nedslitte at hælen er borte. Neste pasient hos Gloria er en illsint fireåring som skal bygge opp muskler så jenta kan stå på egne bein. Jenta bare krøp rundt i landsbyen de første leveårene. Moren reiste sin vei men bestemoren har tatt affære.

Gloria fester henne i en slags ståstol og dette utløser hylende protester. Bestemoren ser unnskyldende bort på oss. Gloria følger med på reaksjonene og tror det skal være mulig å bygge opp igjen muskulaturen så sant skadene ikke er for omfattede. Suksessoppskriften er tålmodighet og faglig tilrettelagt trening.

Klinikken i Oguro ligger midt i et område der LRA og Joseph Kony herjet på det grusomste til borgerkrigen tok slutt rundt 2006. I senere år har mange unge med Hivsmitte kommet til sykehusets spesialavdeling, men lokale helsemyndighetene sier færre smittes. I korridorene henger plakater som forteller hvordan både single og ektefolk kan leve greit med Hiv.

 

Gloria møter mange slags forventninger og en god del skepsis når hun forteller foreldrene hva som feiler og hva som bør gjøres med et funksjonshemmet barn. Hun må først overbevise foreldrene om at det funksjonshemmede barnet ikke er heksenes verk, og så skal landsbyens innbyggere overbevises om at en operasjon eller systematisk trening kan gi barnet fullførlighet.

Like utfordrende kan det være med foreldre som nærmest forventer umiddelbare resultat, og hvis forandringene ikke kommer raskt nok kan det skje at foreldrene dropper ut midt i programmet. – Dette er en kamp med mange fronter og ingen kjappe seire for noen, forteller Gloria.

Senteret i Lira reddet livet til Vivian

Lagt ut på av nettnor_da
Vivians familie brukte mye penger på å få jenta frisk, men ingenting hjalp. Tilfeldighetene ville at de kom i kontakt med våre fagfolk i Lira og det ble redningen.

TEKST OG FOTO. MAGNE REIGSTAD

 

Vi er på besøk i et velfrisert tun omgitt av skyggefulle palmer og frodig beiteland. Ute på jordlappene til familien produseres det erter, appelsiner, bananer og mais. Dette gir nesten nok mat og inntekter til familien på ni, og i tillegg får de kjøtt og melk fra fire kyr og tre geiter som beiter i det grønne bak husene.

En ganske annen stemning rådet i familien for et par år siden. Da oppdaget de at Vivian (14) hadde fått en infeksjon i ene foten. Første innskytelse var at heksen hadde sett på jenta med et ond tøye. Så søkte de råd hos en lege, men legen hadde størst utbytte av besøkene. Han greide ikke å stanse infeksjonen. Utsiktene var dystre for Vivian og familien hadde ikke mer penger til videre behandling.

Så ville tilfeldighetene at Foundation Adina Stiftelsen kjørte en informasjonskampanje også i denne landsbyen. Pappa George og mamma Hellen tok kontakt og fortalte om hvilken skjebne som ventet datteren. Vivian kunne miste livet hvis hun ikke fikk hjelp straks.

– Det var en utrolig ødeleggende tid for oss, og Vivians helse påvirket hele landsbyen vår, sier George Okai. Vivian har lagt bak seg den traumatiske tiden, og det er blitt en ganske annen stemning i den hardt arbeidende familien.

Vivians foreldre er klare på at Adina reddet livet til datteren. Nå er foreldrene hennes nærmest å regne som selvutnevnte ambassadører for senteret vårt i Lira og vår policy. Det kan være utfordrende nok å målbære et moderne tankesett i et område der heksens kraft tas på alvor.

Foreldrene oppfordrer andre med funksjonshemmede barn til å søke kontakt med våre folk når de besøker landsbyen. Vivian går på internatskole et stykke unna landsbyen, og innimellom leier far eller mor tur med motorsykkel for å besøke henne. Offentlige transportmidler er det heller smått med.

Landsbyen deres er av det vi kan definere som det moderne slaget med egen felles sparekasse og meget disiplinerte låntakere. George og Hellen sier de investerer alt de kan avse til best mulig utdannelse for barna.

Og Vivians fremtidsplan er enkel og godt begrunnet: – Jeg skal bli lege fordi legen hjalp meg.

Fysioterapeut på grove dekk i bushen

Lagt ut på av nettnor_da
Motorsykkel med grove dekk er supereffektivt redskap når våre fysioterapeuter skal besøke pasienter i de veiløse landsbyene som ligger flere kilometer unna hovedveiene.
TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

Turen går på gode og til tider støvete veier

Fysioterapeut Emuro Lamech gjør seg klar til enda en tur i felten. Det er allerede 25 varmegrader i skyggen, men regelverket vårt sier at motorsyklisten skal iføre seg hjelm og den posete «vernedresssen». Han skal ut til landsbyer der troen på heksenes kraft er foruroligende sterk, og denne kraft er for mange foreldre selve forklaringen på at deres barn er født funksjonshemmet.

Bakpå bagasjebrettet spenner Lamech fast matten som skal brukes til treningen, samt en del andre enkle apparater – som en fargerik, liten kuleramme. Nå venter en timelang kjøretur i tett, stinkende bytrafikk inne i Lira by – og gjennom mer folketomme men frodige grønne trakter.

Tett oppfølging i hjemmet er et viktig element Adina Stiftelsens helhetsfilosofi. Hjemmebesøkene gir god kontakt med foreldrene i en rolig atmosfære. Treningen kan legges opp i pakt med de muligheter familien rår over. Det er blitt en «snakkis» at Adinas medarbeidere engasjerer seg så mye ute i familiene, og familiegruppene er blitt vår forlengede arm ut i bushen.

Og fysioterapeuten vet at dersom ikke behandlingen som startet på senteret i Lira blir fulgt opp hjemme, kan barna fort rykke tilbake til start. Derfor er det maktpåliggende for oss å vise resultat gjennom barnas fremgang. Endret syn på funksjonshemmede, er en viktig del av moderniseringen av det sivile ugandiske samfunn.

Turen med Lamech går midt regntiden. Tropisk styrtregn farer ille med veiene, men pasientene fra Lira Rehabilitation Centre skal følges opp. Motocross-sykkelen er derfor et ideelt fremkomstmiddel i bushen. Fysioterapeuten snor seg elegant over grøftene, langs etter restene av en vei før han forsvinner inn i det grønne med mannshøyt siv på begge sider.

Vel hjemme igjen skrives rapporten, kanskje om gledelig fremgang – eller om urovekkende svikt i oppfølgingen hjemme. Målet er alltid at gutten eller jenta skal stå på egne bein, men veien dit kan være kronglete på mer enn en måte.

Driftige Barbara skaper seg sitt eget levebrød

Lagt ut på av nettnor_da
Barbara er et svært oppegående eksempel på hvilke kvaliteter som bor i de funksjonshemmede barna som kommer til senteret i Lira. Etter yrkesskolen åpnet hun frisørsalong.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

 

Jevn strøm av kunder i den lille salongen. En stolt mor Betty på besøk i salongen.Jevn strøm av kunder i den lille salongen. En stolt mor Betty på besøk i salongen.
Vi klemmer oss inn i den knøttlille salongen som Barbara Akech (16) driver sammen med en venninne. Veggene er dekket med bilder av alle de varianter av frisyrer afrikanske kvinner kan tenkes å spørre etter. Centimeter for centimeter fletter Barbara fram en av variantene på kunden i stolen. Håndlaget avslører at hun kan håndverket.

Håndverker som kan håndverket.Håndverker som kan håndverket.

Det er ikke mange år siden den fingernemme jenta kom til Lira Rehabilitation Centre ille plaget av osteomyelitt. Infeksjonen hadde fått godt tak i ene foten, men en klok familie tok affære og våre dyktige fysioterapeuter fikk henne til behandling i tide.

Moren hennes – Betty, stikker innom salongen mens vi er der, og Betty er synlig stolt av datteren. Moren vet at den nevenyttige datteren i verste fall kunne ha manglet en fot, eller en vært en hjelpeløs person som ikke kunne bidra med noe i familien, leve som et mobbeobjekt i landsbyen.

Barbara sa ja da våre sosialarbeidere under oppholdet i Lira foreslo yrkesskole, og nå deler hun en liten salong og apparater med en kollega. Det er kunder nok til dem begge, og viktigst – Barbara står på egne bein, har skapt sin egen arbeidsplass. Adina Stiftelsen ser at det gir resultat å stimulere unge til å gjennomføre yrkesskolen. Og ifølge våre sosialarbeidere er jenter som har et yrke, ikke så utsatte for å bli giftet bort for tidlig mot sin vilje.

I øyeblikket er fem av «våre barn» i ferd med å ta fagbrev på ulike felt på den yrkesskolen vi samarbeider med. Flere vil utdanne seg til skreddere. Når siste eksamen er avlagt, skaffer vi dem en symaskin av det slaget som drives med muskelkraft. Årlig har vi rundt 15 ungdommer innom yrkesskolen.

Vi hilser på en meget motivert gjeng på yrkesskolen. Jentene og guttene kommer fra ulike landsbyer til dels langt unna og må derfor bo på internatet her. Når grunnutdanningen i søm er unnagjort, velger de å spesialisere seg, bli best på et eller annet felt. Spesialisering er ifølge læreren den sikreste veien til økonomisk suksess.

Ungdommer som tjener egne penger har status i landsbyen, men statusen er ifølge våre sosialarbeidere en miks av at landsbyfolk vet at disse behersker et bestemt felt – og selvsagt pengene.

Familien rådet mor til å kvitte seg med Emmanuel

Lagt ut på av nettnor_da

Moren til vesle Emmanuel Oyar ble rådet til å kvitte seg med guttebarnet som bar på en klump nederst på ryggen. Dette grusomme råd kom fra både familien og landsbyens folk.

TEKST: MAGNE REIGSTAD FOTO: EMERU LAMECH

 

I dag stabber Emmanuel rundt i landsbyen med et merke nederst på ryggen etter en operasjon som på mer enn en måte reddet livet hans. De som ikke kjenner historien hans vil møte helt alminnelig liten gutt som er nysgjerrig på besøkende og leker som andre barn. Emmanuel ble født med det som kalles spina bifida, og var en utstøtt hjemme i landsbyen for den store klumpen på ryggen til den vesle gutten var et skremmende syn. Emmanuel var den første i landsbyen som var født med slikt.

Familien hadde forsonet seg med at det ikke var mulig for barnet deres å få relevant hjelp fra helsetjenestene i Lira, men alt endret seg når familien kom i kontakt med våre folk på Lira Rehabilitation Centre. Da begynte omsider tingene å skje til beste både for Emanuel og foreldrene.

Dette er dessverre et handlingsmønster medarbeiderne våre ofte får beskrevet når det kommer foreldre med syke barn til Adina-senteret. Fattige fra landsbyene utenfor regionhovedstaden Lira strever med å skaffe sine barn den medisinske hjelp de ønsker og trenger.

I dag er det bare smil å se hos moren når hun snakker om Emmanuel, men hun husker så altfor godt «rådene» hun fikk av landsbyens folk og fra sin nærmeste familie.

– De sa til meg at jeg skulle kvitte meg med gutten fordi han var som en forbannelse, men jeg gjorde ikke det. Noen ganger våknet jeg om natten og spurte hvorfor Gud lot meg gå gjennom dette. I dag når jeg ser gutten gå rundt i landsbyen, har jeg vanskelig for å fortelle alle om den glede jeg føler inn i meg, sier moren.

Emmanuel ble operert hos vår samarbeidspartner Cure. Gutten har de beste prognoser for å kunne vokse opp og leve et normalt liv fordi han ble operert så tidlig, men våre folk vet at det er for mange små som ikke får hjelp i tide med mer eller mindre alvorlige fysiske begrensninger.

Landsbykvinner blir skiftarbeidere

Lagt ut på av nettnor_da

Kvinner fra landsbyen Ayami er blitt skiftarbeidere på Adina Farm, og arbeidstakere med «lønningspose» er sjeldent i landsbyene ute i bushen.

TEKST: MAGNE REIGSTAD FOTO: MORVEN MUILJWIK

Kvinnene går i turnus med to og to på skift. Familiegruppe Ayami driver nå gården vår under ledelse av Finance Manager på Lira Rehabilitation Centre. Damene jobber der to uker om gangen og bor på gården, og de blir kjørt til og fra av våre folk. De lager mat, er ansvarlige for renhold, står for fôring av griser og betales en lokalt tilpasset lønn.

Kvinnene blir rollemodeller samtidig som landsbyen moderniserer seg, og Adina Stiftelsen bygger opp tillit både hos lokalbefolkningen og lokale myndigheter. Alle ser at vår helhetstenkning er en god utviklingsmodell.

Adina Farm driver med griseoppdrett, og å ta vare på rundt 80 dyr stiller spesielle krav til våre medarbeidere. Kvinnene er opptrent i biosecurity, og de er innforstått med at Adina Farm tar dyrehelse alvorlig. Derfor samarbeider våre folk tett med vår faste veterinærer. Sammenlagt er dette kunnskapsoverføring om moderne landbruk via praktisk arbeid.

Kvinnene snakker ikke engelsk, men vaktmannen på gården fungerer som oversetter. Vakten bor på farmen og han hjelper damene med det tunge fysiske arbeidet. Arbeidslagene er også ansvarlige for dyrkingen av diverse grønnsaker som litt løk, kål, erter og vi har noen banantrær. Dette gir oss produkter å selge, og bøndene lærer å dyrke mer variert mat og produkter de kan tilby på det lokale marked.

Hovedsakelig dyrkes det nå ingefær på gården. Vi har 140 «hull» som hvert kan gi opptil 80 kg ingefær. Det tar litt mer enn et halvt år før vi kan hente ferdig avling opp fra jordhullene. Ingefær er en etterspurt vare.

Vi bruker også møllen på gården til å male mais til maismel som da delvis brukes til dyrefôr og delvis selges til markedet som menneskeføde (posho). Dette opplegget bidrar også til å øke forståelsen for hele verdikjeden, entreprenørskap og markedstenkning.


Farmen lærer småbønder å tenke nytt og Å produsere mat også for salg på nærmarkedet, ikke bare tenke på dagen i dag og mat nok til egen familie. Inntektene fra de produkter man selv ikke trenger, skal sikre familien inntekter og barna skolegang. Og Uganda produserer for lite mat. Jordbruket sysselsetter oppunder 70 prosent av landets befolkning og er dermed avgjørende for å skaffe nye generasjoner en levevei og noe å leve av.

Hvis flere bønder og deres familier overbevises om at de kan tjene greie penger på småskalajordbruk, kan flere unge bli værende i distriktene og selv sikre sin levestandard. Men mennesker uten framtidsutsikter, har gjennom alle tider søkt til storbyene, og noen kaster seg på migrasjonsbølgen.

Norad støtter vår helhetsfilosofi

Lagt ut på av nettnor_da
Norad har innvilget oss en ramme på 2.160.000 kroner i for driften i Uganda i perioden 2017-2019. En solid anerkjennelse av vårt arbeid for de funksjonshemmede og de ideer vi bygger på for å utvikle det sivile samfunn. Men Norad-støtten rekker dessverre ikke til alt så vi trenger med videre hver eneste norske fadder og sponsor.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

POENGFANGST. I 2016 rehabiliterte vi 175 funksjonshemmede barn på senteret vårt i Lira, og dette arbeidet må fortsette for behovet for videre innsats etter samme spor er foruroligende stort. Dette har våre folk kartlagt gjennom utallige besøk ute i bushen. Vi trenger både private givere og statlige bistandsmidler for å kunne gjøre jobben. Adina kalles på folkemunne for «Giganten» blant hjelpeorganisasjonene, men folkets tillit og gode resultat alene er ikke nok til å utløse tilskudd fra Norad. De gir de enkelte søkerne poeng på ulike felt, og i år nådde Adina Stiftelsen opp i 76 – den magiske grensen for å få del i de statlige bistandskronene.

VEIVALGENE. Adina Stiftelsens veivalg i Nord-Uganda er i pakt med de politiske signaler den blå-blå regjeringen har sendt ut ved flere korsveier. Vi henter ut fra landsbyene de aller svakeste – de funksjonshemmede som familiene knapt vil vedkjenne seg. Barna blir utredet og operert, og etter opptreningen kan de reise hjem fra Lira Rehabilitation Centre som funksjonsfriske. I vårt opplegg er det ingen fordyrende mellomledd. Pengene fra Norge går til å lønne våre fysioterapeuter og sosialarbeidere som arbeider med våre barn, og vi kjøper operasjoner direkte hos CoRSU-klinikken i Kampala.

SKOLEGANG. Regjeringen – og ikke minst statsminister Erna Solberg, legger stor vekt på barns utdannelse. Vi følger lojalt opp barna med skolegang, men utdannelse er så mangt i utkantene i Uganda. Vi tilstreber gode læremiljø i våre lokaler på senteret og i landsbyskolene der «våre» barn er elever. Adina vektlegger dette fordi vi vet at kvaliteten på skolegangen i Uganda er så variabel at det bekymrer landets øverste politiske ledelse.

HELHETSTANKEN. Matmangel, dramatisk befolkningsvekst og voksende arbeidsledighet – dette er tre av de tyngste utfordringene Uganda møter, foruten en ødeleggende korrupsjonen. Adina Stiftelsen bygger opp et lite mønsterbruk der vi lærer småbøndene å produsere produkter som er både viktige i kostholdet og etterspurte lokalt. Produksjon av matvarer og handel er derfor gode byggesteiner når det skal skapes arbeidsplasser og det sivile samfunn moderniseres.

BROBYGGERNE. De rehabiliterte barna og deres familier blir brobyggere mellom en gammel landsbykultur og et nytt tankesett i Nord-Uganda. I tillegg hyrer vi inn lokal arbeidskraft til driften av farmen. Landsbykvinner som reiser på jobb til lønnet arbeide, er en anske dramatisk omveltning i disse samfunnene. Det er kvinnene som tar den nye tid kjappest.

BESTILLINGEN. Flere norske underbruk av store globale bistandsorganisasjoner nådde ikke opp i årets Norad-tildeling, men ikke uventet gikk de største beløpene til de store aktørene. Adina vil for inneværende budsjettår få tildelt 720.000 kroner. Omfanget av norsk bistand vil alltid være gjenstand for debatt og fortløpende vurderinger. Det har de siste årene vært et uttalt politisk mål at antall bistandsmottakere – det vil si både land og organisasjoner, skal reduseres. «Bestillingen» fra politikerne ble effektuert i år og vi kom akkurat med.

Påvirkes ikke av ny anti-homolov

Lagt ut på av nettnor_da

Ugandas parlament har vedtatt en lov som forbyr homoseksualitet. Loven fordømmes av norske myndigheter, og kutt i bistand vurderes. Adina Stiftelsen har vedtatt å fortsette arbeidet som før.

Adina Stiftelsens styre i Norge har drøftet situasjonen, og konkludert med at vår innsats i Uganda skal fortsette på Lira Rehabilitation Center og ute i landsbyene i familiegruppene. Vi bygger all vår virksomhet på likeverd nedfelt i et etisk rammeverk og et strategidokument utarbeidet i samråd med våre ansatte i Lira og det stedlige styre. Våre medarbeidere har forpliktet seg til å forholde seg til regelverket når de er i vår tjeneste, men vi kan ikke forby dem å mene privat om homolov og andre aktuelle saker i Uganda.


RELIGIØST FOLK. Adina Stiftelsens har lenge før årets debatt erfart at uganderne tar sin religiøse overbevisning på alvor, og det er en selvfølge at deres tro og utøvelse av troen skal respekteres. Dette har aldri vært noe problem for vår virksomhet i landet.


GOD KAPASITET. Utenriksminister Børge Brende har signalisert at det kan bli aktuelt å kanalisere mer av bistanden til Uganda gjennom ikke-statlige organisasjoner. Adina Stiftelsens styre mener at vi har kapasitet til å ta hånd om flere barn, og forvalte eventuelt økte bistandsmidler på en kostnadseffektiv måte. Driften på senteret Lira er effektivisert, og samarbeidet med CORSU-klinikken i Kampala går veldig bra. Vi høster også positive erfaringer med den desentraliserte virksomheten i Orug, ifølge vårt medisinske personell.
FLERE VIL MED. Samtidig opplever vi at stadig flere landsbyer og deres ledere ønsker at vi skal involvere oss. Vi må tolke dette som et tegn på at våre lokalt forankrede program fungerer og at innsatsen til Adinas medarbeidere ute i felten blir lagt merke til.
SIKKERHETEN. Vi får innimellom spørsmål om situasjonen nord i Uganda siden det jo ikke er mange timenes biltur til grensen mot det urolige Sør-Sudan. Rettesnoren for våre folk er å ivareta sikkerheten så langt det er mulig å forutse i Lira-regionen, og på reisene vi foretar med barn, foreldre og fysioterapeuter mellom Lira og Kampala.

Kidnappede sliter med grusomme minner

Lagt ut på av nettnor_da

Borgerkrigen i Nord-Uganda må ikke glemmes. Barna måtte se foreldre og søsken bli lemlestet og drept. Møt fire som ble kidnappet og slapp unna Joseph Konys skrekkvelde med livet i behold.

Grace (27)

Kommandanten tvang Grace og tre andre jenter til å slå sin onkel til det ikke var en skinnfille igjen på kroppen hans. Så ble småjentene beordret til å drepe det lemlestede mennesket.

– Hvorfor vil dere drepe meg og mine døtre? Det var de siste ordene Grace hørte fra onkelens munn. Så måtte hun koke og spise restene av onkelen. Grace og onkelen ble ofre for terroren til Herrens motstandshær (Lords Resistance Army).

Fødte tre barn. Hun overlevde åtte år i fangenskap etter at hun ble kidnappet bare 10 år gammel. I jungelen fødte tenåringen tre barn. Det ene barnet døde, de to andre går på skole. Tenåringen var kommandantens eiendom.

– Mitt ønske til verden er – hjelp meg og mine barn. Takk for at dere ville snakke med meg, det er en hjelp å åpne seg, sier hun og må la tårene komme. Så ber hun om forståelse for at hun ikke orker fortelle mer og forsvinner inn i landsbyvrimmelen.

Hennes far og fem brødre ble drept av LRA, og moren døde kort tid etter at Grace ble satt fri. Det er et lyspunkt i all elendigheten at hun ikke ble HIV-smittet i bushen. Grace vendte tilbake til onkelens familie med to småbarn etter krigen, men ble jaget vekk. Hun er nå gift og har to barn med sin nye mann.

Samuel Omara (15)

Samuel Omara bærer på tunge minner, men han lar ikke minnene knuse drømmen om å bli ingeniør eller lege.

Gutten ble bortført to ganger da han var fem år gammel. Soldatene svidde av huset deres, og bortførte alle. Barna måtte bære altfor store bører. De små fikk valget mellom å gå eller bli drept.

– Jeg orket ikke å drepe noen, forteller han. Kommandanten slapp ham løs og Samuel gikk i to døgn alene gjennom bushen tilbake til landsbyen sin.

Men en natt, to uker seinere kom soldatene tilbake og tok med seg Samuel. Han var gutt så han kunne brukes til noe, sa soldatene som litt etter drepte faren hans. Moren hans som var gravid i åttende måned, ble torturert fordi hun ikke gikk fort nok.

Orker ikke kjøtt. – En dag fikk jeg ordre om kutte brystene og ørene av en kvinne og deretter spise kjøttet, sier han. I dag orker ikke 15-åringen smaken av kjøtt. Gruppen deres ble sporet opp av den ugandiske regjeringshæren. – Gud var med meg, sier tenåringen som kom til en flyktningleir der han fant igjen søsteren.

I dag går Samuel på skole og bor sammen med moren. Hun er mentalt ødelagt. Skolearbeid og terapi har befridd ham fra noen av marerittene etter fangenskapet.

– Det er mange andre barn som trenger å komme på skole. Hjelp dem, ber den voksne 15-åringen.

Dillis Ajwang (15)

Dillis Ajwang var bare syv år da LRA-soldatene en kveld omringet huset deres. Faren nektet å komme ut. Soldatene tente på huset og faren omkom i flammene.

Soldatene ville så tvinge broren hennes til å drepe en gammel mann, da skulle han få gå fri. Men broren sa nei og ble drept mens den gamle ble løslatt.

Dillis mor bar på en liten baby, men det irriterte soldatene at barnet gråt. De tok barnet og knuste hodet mot et tre. Moren hylte og da drepte de også henne. Vesle Dillis måtte holde munn og late som om ikke så noe. – Vi gikk lenge uten mat og vann, og soldatene slo i hjel de som ikke orket mer, forteller Dillis.

Sydde igjen munnen. Et sted stilte LRA-soldatene barna på geledd og spurte om noen likte å le eller likte å smile. De som smilte fikk leppene skåret vekk, mens de som likte å le fikk sydd igjen munnen.

– Jeg løp til kommandanten og la meg foran føttene hans og spurte: – Hva er galt med meg? Kommandanten ble overrasket og svarte at hun var en «flink jente». Så ga han Dillis mat, og ba henne løpe sin vei.

Nå går tenåringen på skole, og hun har fått hjelp til å sette i stand huset i landsbyen sin. De to ukene i fangenskap hos opprørerne har satt merker som aldri forsvinner, men Dillis vil fullføre skolen og bli lege. – Da kan jeg hjelpe andre mennesker.

David Otim (18)

David Otim var bare 10 år da han ble tatt til fange.

– Vi ble bundet sammen med et langt rep, og kunne gå i dager og uker uten mat. Vi samlet vann fra løvet på trærne. Barna ble sendt inn i landsbyene for å stjele mat til soldatene, forteller Otim med en skremmende ro i stemmen.

– Vi sov nakne på bakken om natten, og neste måtte barna bære digre bører med mat og ammunisjon. En dag ble gruppen angrepet av et helikopter fra den ugandiske hæren, og noen i gruppen ble drept. Da forlangte soldatene at vi skulle spise noen av de døde, forteller David.

Barn drepte barn. Barna som prøvde å rømme, ble hengt opp i et tre og de andre barna ble tvunget til å drepe dem. Lykken for David var at regjeringssoldater fant gruppen, og tok barna med til en militærleir. De synlige minnene fra fangenskapet er skuddsår i ryggen og en skamfert fot, det enkleste å bære med videre.

– Skolen er eneste håpet mitt for fremtiden, svarer 18-åringen.

Hjelp fra utlandet helt avgjørende


Jane Ekayu leder organisasjonen Children of Peace Uganda (CPU) som igjen samhandler med Adina Stiftelsen i arbeidet med å rehabilitere barna som ble kidnappet. I terapien brukes lek, rollespill, normal skolegang og sosialt samkvem med funksjonshemmede.

– Vi forklarer barna hvorfor det er viktig å legge fortiden bak seg, at deres sinn ikke skal være fylt av hat rettet mot noen de likevel ikke kan stille til ansvar. Vi lærer dem om det virkelige Uganda. Det samfunn de fikk oppleve i barndommen handlet bare om krig, drap og lemlestelse. Men nasjonen må aldri glemme den nære fortid, sier sosialarbeideren.

Barn nye ofre. Det er usikre tall for hvor mange barn og voksne som ble bortført av Joseph Kony og Herrens motstandsarmé under borgerkrigen. Offisielle tall sier ca. 75.000. Regjeringen i Kampala benekter ikke det som har skjedd i de nordligste provinsene, men det fattige og korrupte landet mangler midler til hjelpearbeidet. – Derfor er utenlandsk hjelp helt avgjørende, sier Jane.

CPU-lederen ser at barn født i bushen med LRA-soldater til fedre har det svært ille. De uskyldige barna vekker minner om de grusomheter mange familier opplevde.

Alle er viktige. Når ungdommene samles, er den faste appellen fra Jane:

– Dere skal si til dere selv – Jeg er viktig! Jeg er viktig!

Og Jane spør: – Hvorfor?

De unge svarer: – Vi fremtidens generasjoner i Uganda. Alle er viktige!

Stor interesse for birøkt i landsbyene

Lagt ut på av nettnor_da
Interessen var upåklagelig da Adina arrangerte infomøte om biavl. Honningproduksjon kan utvikles til en kjærkommen inntektskilde i landsbyene, men det er nødvendig med en dose basiskunnskap.

Interessen var upåklagelig da Adina arrangerte infomøte om biavl. Honningproduksjon kan utvikles til en kjærkommen inntektskilde i landsbyene, men det er nødvendig med en dose basiskunnskap.

Det er en del av helhetstenkningen til Adina i Uganda at vi skal stimulere til næringsutvikling i de landsbyene der vi er engasjert i rehabilitering av funksjonshemmede barn. Vi har fått i stand et godt samarbeid med en erfaren birøkter i Lira-distriktet, og en annen person som kjenner til salgskanalene for produktene fra småskalaprodusenter. Det trengs kunnskap om alle disse elementene når det skal produseres honning ut over eget forbruk. Birøkteren gikk også gjennom prosedyrene i samband med innhøsting av honning og nødvendige forsiktighetsregler.

Engasjementet og nysgjerrigheten viser seg å være oppmuntrende stor når det står bier på dagsorden. Innpå 50 foreldre møtte opp til birøkterseminarene sammen med et solid knippe kommunale topper. De takket for initiativet, støttet ideene våre og oppmuntret innbyggerne til å starte honningproduksjon.

Etterspørselen etter de gylne varene er stor i hele Uganda, ifølge våre lokale ressurspersoner som ikke ser bort fra at varene også kan finne veien til Kampala. Birøkt er i pakt med Adinas intensjoner om bærekraftig, lokalt forankret næringsutvikling. I starten får familiene som blir med tre bikuber hver. Utstyret er lokalt tilpasset og produsert.

De flittige bier leverer foruten næringsrik honning, også voks og når det ligger til rette for det, kan det støpes lys av denne råvaren. Det ble også vist fram ferdige lys.

Plaget i 14 år av stygge brannsår

Lagt ut på av nettnor_da
Maxwell ble stygt forbrent da han var baby, og gutten måtte leve med plagene helt til han ble 14 år. Da fikk han behandling på Lira Rehabilitation Center. Nå er tenåringen tilbake i landsbyen, og fortsetter på skolen der han går om igjen femte klassetrinnet.

Han ble først operert i Kampala, og så fikk han fysioterapibehandling på senteret. Våre folk i Lira sier tenåringen har oppnådd en betydelig forbedring av livskvaliteten. Maxwell gikk på skole før han kom til senteret, og på senteret ble skoletimene tilpasset hans utdanningsnivå. Nå er Maxwell tilbake på sin gamle skole.

Maxwells generelle tilstand er en del bedre enn for de fleste i hans situasjon, forteller våre folk i Lira. Dette skyldes at han til tross for sin uførhet har fått kjærlighet og omsorg i hjemmet. I tillegg har foreldrene sendt ham på skolen, hvilket er en nokså uvanlig innstilling hos foreldre til uføre barn.

Hele landsbyen gledet seg da Maxwell kom hjem. I pakt med det beste i ugandisk kultur og tradisjon sier hans familie at de ber for Adina Foundation i Lira og Adina Stiftelsen. Familien håper Adina vil fortsette sitt arbeid i denne delen av Uganda.

– Vi har ingen måte vi kan betale dere tilbake på, men Gud vil gi dere lønn som fortjent, sier Maxwells far. – Vi trodde ikke vår sønns hånd kunne oppnå en slik forbedring, og nå går han på skole som et hvilket som helst funksjonsfriskt barn, legger han til.

Adina Foundation’s sosialarbeider Loy fikk enda flere hyggelige ord med hjem. En tjenestemann i kommunen møtte også opp på hjemkomsten, og han takket varmt for det gode arbeidet Adina gjør både i hans kommune Barr og i nabokommunene.

Optimismen råder i Lira by

Lagt ut på av nettnor_da
Adina Foundation Uganda holder til i Lira, en by med godt over 200.000 innbyggere. Det er en travel administrasjonsby med økende aktivitet, ifølge lokale næringsdrivende. Nå føler folk seg trygge på fremtiden etter over 20 år med borgerkrig, og flere tør å satse på ny næringsvirksomhet.

Sakte men sikkert vokser det også opp et nytt kjøpesenter med fasade ut mot hovedgaten som er oppkalt etter byens store sønn Milton Obote, landets første statsminister og senere president. Nå har Verdensbanken tatt over hele prosjektstyringen, og dermed er det håp om at det virkelig blir innflytting i løpet av det nærmeste året.

Bykjernen er fra før «beriket» med fire bensinstasjoner, og et knippe bankfilialer med minibanker. Men det er gatehandelen – utendørsbutikkene som fremdeles dominerer gatebildet. I den tørre årstiden er dette ventelig ganske så problemfritt under ekvator. Her holder de til alle som selger fersk ananas, tilbyr opplading av mobiltelefoner, sykler, motorsykler og levende høns. Litt bortgjemt finnes også en slakterbutikk.

Dette gatebildet som besøkende opplever som sjarmerende og veldig ekte Lira, vil bli endret når senteret blir ferdig. Planene sier at fortausbutikkene nærmest kjørebanen skal saneres, men i de tilstøtende sidegatene er vår spådom at det meste blir ved det gamle i mange år fremover.

Inn fra hovedgaten stikker smugene med byens matmarked. Det bugner av frukt og løk, og her i pluss 30 ligger digre fiskestykker og venter på kjøperne. Fluene surrer vilt omkring på ferskvarene, og vi antar at kroppen skal være ganske fortrolig med den lokale bakterieflora for at det skal være forsvarlig å handle mat her. Ellers er det meste å få kjøpt i smugene.

Vår «basecamp» – Lira Hotel, ligger innenfor gangavstand fra bykjernen, og turen til og fra på apostlenes hester er trygg, så lenge alle er oppmerksomme på en utstoppelig malstrøm av syklende, biler og motorsykler. Fotgjengere har absolutt laveste prioritet, og all kryssing av gatene foregår på eget ansvar. Sykler med pute på bagasjebrettet er såkalte boda boda, det vil si effektive og rimelige sykkeldrosjer. Litt friskere går det unna for den som tør å ta sete på motorsykkel som er registrert som boda boda.

Veien hjemover til Lira Hotel går forbi en bilvaskeplass og et sted der kvinnene vasker og tørker tøyet. Det går greit å legge plaggene utover i gresset for solen og en mildt bris fikser det meste. Vi går også forbi en moské som er godt påbegynt, men for tiden benyttes den mest av beitende geiter og lekende barn.

Lira Rehabilitation Center og Adina Foundation Uganda er blitt en viktig arbeidsgiver i Lira med til sammen 22 ansatte på senteret og på Adina Farm.

Norge har gjenåpnet mens Romania og Uganda fortsatt kjemper mot pandemien

Lagt ut på av nettnor_da

Norge er vi alle glade for at landet er gjenåpnet men selv om vi er takknemlige for å kunne nyte friheten ser vi at kollegaene våre i både Romania og Uganda enda strever med hindringer knyttet til pandemien.